Nakne, svarte greiner strekker seg mot en grå himmel med lave skyer. Det er bare 4–5 varmegrader ute og regnet trommer iltert på frontruta. Det er midt på dagen, men allikevel skumring. Utenfor bilvinduene minner menneskene, husene, landskapet og bilene, ja – alt, mest om en eneste stor porsjon vassgraut. Det er høst.
Huff – så trist tenker du kanskje?
Nei da, jeg har det – bokstavelig talt – som plommen i egget, jeg! Og ”eggeskallet” består av ikke mindre enn en Ferrari FF og her "skinner sola” selv om det er aldri så grått og trist utenfor bilvinduene. Det kan jeg love deg!
1967 Ferrari Testa Rossa: Verdens dyreste bil:
Hva er dette?
Dette er altså helt nye Ferrari FF – og modellen som erstatter 612 Scaglietti. Det er også den Ferrari-en med størst motor noensinne. Under det lange panseret finner vi en 6,3-liters V12-er som yter hele 660 hk ved 8000 o/min, den har et moment på massive 683 Nm. Ved 6000 o/min.
FF står for ”Ferrari four” og henspiller både på antall sitteplasser i det lekre, men brutale karosseriet og ikke minst på antall drivhjul. Dette er den første Ferrarien med firehjulstrekk.
Kombinasjonen illsint V12-er og firehjulstrekk gjør at dette er verdens raskeste familiebil. 800 eksemplarer skal lages i år. Denne bilen er uten tvil noen av det kuleste, råeste og tøffeste du kan parkere ved hytteveggen på Geilo i nyttårshelgen. Prisene starter på ca. 3,7 millioner kroner.
Hvordan er den å kjøre?
Det er spesielt å kjøre Ferrari. Særlig med V12-er. Selv om jeg er ihuga fan av tyske sportsbiler med motoren i rumpa – så gjør denne bilen noe med meg. Det gjelder å nyte. Litt som et godt måltid. Ikke spis for fort, da blir du bråmett og smaksløkene får ikke absorbert alle smakene. Ikke nyt for sakte heller, da blir maten kald og smakene forsvinner.
I førersetet sitter jeg lavt og godt. Det lille, særegne rattet ligger godt i hendene, men oppmerksomheten ledes allikevel mot det siviliserte infernoet av en motor som brummer dypt og litt smånervøst på tomgang. bare noen centimeter foran skotuppene mine.
Den klassiske Ferrari-girstanga med den legendariske metallplaten med utfreste spor – et for hvert gir – er en saga blott. All betjening av 7-trinns dobbeltclucth-kassa foregår nå på rattet. Unntaket er revers som er en knapp på midtkonsollen. På rattet justerer du også bilen forskjellige kjøreprogrammer med en liten bryter, og der sitter også den knallrøde knappen som vekker utysket under panseret til live. Et par kjappe rapp på gasspedalen bekrefter med all tydelighet at det er liv i leiren ... Herre – for en lyd!
FF er overraskende lettkjørt. Stram og stiv i understellet så klart, men ikke så mye at det går særlig utover komforten. Ferrari selv kaller dette for en Grand tourer, så dette er like mye en effektiv milsluker som kombineres med det ypperste av sportsbilegenskaper. Den er lettkjørt i byen også. Rundkjøringer, brustein, lyskryss og trikkeskinner forseres lett, men det er nå ikke til å komme ifra at landeveien er hjemmebanen til FF.
Jeg skal ærlig innrømme at blodpumpa slår ganske heftig og at knokene rundt rattet trolig er hvite når jeg etter en stund våger å tråkke til. Den våte, mørke asfalten taper kampen mot de fire feite hjulene som formelig biter seg fast. Den kileformede, brutale bilen skyter fart, jeg dyttes bakover i setet og nye gir puttes effektivt på plass med hendlene på rattet og det føles som man kan fortsette inn i selve himmelriket, akkompagnert av eksotisk eksoslyd fra fire feite eksosrør.
Men det går ikke lang tid før man blir innhentet var virkeligheten. Et vogntog foran meg finner plutselig ut at venstrefila er et bra sted for en 70-tonns doning med toppfart på 90 km/t. og legger seg over i filen der jeg kommer i det som er "ørlitt" over tillatt motorveishastighet i Norge. Det gjør at bremsene blir tekstet granske grundig. Jeg kan herved bekrefte at de virker – godt.
Les også: Unik luksusbil søker ny eier
Hvordan er plassen?
Det som slår imot meg når jeg er på plass i de gode setene er lukten. Den litt søtlige lukten av eksklusivt skinn sammen med eksos og varm olje blandes til noe umiskjennelig italiensk.
Setene er som seg hør og bør i en bil til fire millioner – knallgode. Plassen er god alle veier foran – også i høyden. Det som er litt uvant er at blinklysene styres av trykkbrytere på rattet – og ikke den vanlige spaken. Det gjør at jeg misser gjentatte ganger i rundkjøringer etc. Når jeg skal blinke og har svingt på rattet – for eksempel i rundkjøringer – så er ikke blinklysbryteren på plassen sin. Det oppleves som knotete.
Jeg må vel innrømme baksetet ikke var det som fikk mest oppmerksomhet, men jeg kan bekrefte at det er der, men må tilstå at jeg ikke prøvde det. Voksne vil nok slite litt med å finne seg til rette her, men det må jo være drømmeplassen for enhver guttepjokk med et snev av bilinteresse.
Og – jo hele familien kan bruke denne på tur. Bagasjerommet svelger visstnok unna 450 liter. Det er 100 liter mer enn VW Golf – som slett ikke er noen liten bil – uten at jeg egentlig skjønner helt hvor disse literne har blitt av ... Det ser nemlig ikke så stort ut.
Legger man ned bakseteryggene så kan man faktisk få med en tråsykkel baki. Det må vel være første gang i en Ferrari?
Går den bra?
He, he ... Ka du trur? Klart verdens raskeste familiebil går bra! V12-er på 660 hk og firehjulskstrekk sender bilen av gårde fra 0–100 km/t på bare 3,7 sekunder. Imponerende! Jeg lar meg også imponere over toppfarten på 335 km/t uten at jeg er i nærheten av å få testet den. Ikke så verst prestasjoner av en familiebil det er?
Det nye firehjulstrekksystemet er for øvrig utviklet av Ferrari selv og er 50 % lettere en et konvensjonelt system – de kaller det 4RM. Bilen er til "vanlig" bakhjulsdrevet, men overfører krefter forover når grepet til bakhjulene blir dårlig. Vektfordelingen er nært 50/50 foran/bak og gir bilen fin balanse. I tillegg kan den heves opptil 4 cm når du skal forsere snøfonner og annen djevelskap på vei opp til hytta. Sistnevnte er tilleggsutstyr.
Den går like bra som den ser ut som.
Se video: Dette er bil-porno av ypperste klasse!
Finest utenpå eller inni?
Når det gjelder eksteriøret så synes jeg kanskje ikke pen eller fin blir riktige ordet. Frontlyktene kjennes igjen fra Ferrari 458 Italia. Mulig at jeg er litt sær, men jeg klarer liksom ikke å venne meg til frontlykter som krabber oppover skjermene. Panseret her herlig langt og jeg synes Pininfarina har lyktes godt med det de kaller for ”shooting-brake” designet. Aller best liker jeg FF-en bakfra. Klassiske runde baklamper – slik det skal være og fire store eksosrør – slik det også skal være, alt omkranset av en mildt sagt spenstig og brutal rumpe.
Men altså ikke pen, men feit, rå, brutal og tøff – alt på en gang! Den dama som skal få meg til å ta blikket bort fra denne skal jammen være pen!
Visste du forresten av ”Shooting-brake” uttrykket først ble brukt av Rolls-Royce i 1910? Det er en betegnelse på eksklusive biler som bygges med såpass med plass at man får med børsa og jaktutbyttet sitt – derfor ”shooting” ...
Interiøret er av ypperste klasse, nydelig finish, suveren materialkvalitet og eksklusivt. Helt klart en fire millioners-bil verdig. Bare rattet i seg selv er en designstudie og en skulptur. Jeg har også veldig sansen for testbilens lyse skinn. Det er så nydelig at en voksen mann nesten må ta til tårene ...
Altså penest innvendig - tøffest utvendig.
... og hva er konklusjonen?
En helt fantastisk kjøremaskin, med rå prestasjoner og plass til en god del mer en toalettmappe og kredittkort. Familie og bagasje for eksempel ... Dette er det aller hippeste du kan eie akkurat nå.
Med syv års service inklusive i prisen og gode garantier så blir ikke dette bilholdet dyrt de første årene heller – om man ser bort ifra avskrivningen.
Men for de fleste av oss blir det nok med drømmen, men den er til gjengjeld gratis!
Pluss: Helårsbil med plass til hele familien
Minus: Prisen
Oooppps – Her går superbilen opp i røyk
