Fiat. Det er et bilmerke jeg er glad i. Første gang jeg kjørte i en Fiat (en rød 600) var en kald januardag i 1965, som passasjer på vei hjem fra fødestuen på Lillehammer sykehus. Da jeg noen år senere lærte å kjøre bil, var det også i en Fiat. Denne gangen en 127, også den rød. Faren min lignet nok litt på Jan Erik Larssen: Han var kort, skalla og glad i røde, små og rare ting.
Flere ganger senere i livet har også Fiat-hjulspor krysset mine fotspor. Det har vært nære på et par ganger, men jeg har selv aldri eid en Fiat.
Derfor var jeg ikke vond å be da en Bravo dukket opp på testlista vår. Forventningene var store – men blir de innfridd?
Deilig og mykt ratt i skinn, stor og god girkule – også den i skinn. Pent og ryddig dashbord. Litt rakling fra dieselmotoren idet den starter opp – men det gir seg fort. Altfor lett på rattet. Dette er mine førsteinntrykk etter to minutters kjøring.
Etter en halvtime lurer jeg på når jeg skal bruke sjettegir; selv i 80 km/t er det bare så vidt jeg kan legge inn femte. Jeg synes motoren er uinspirerende og jeg synes ikke setene er gode. Etter en uke har jeg så vidt brukt sjettegiret, liker fortsatt ikke setene og synes bilen er kjedelig å kjøre. Uffda, dette lover kanskje ikke så godt.
Plassen i forsetene er veldig god. Dashbord og midtkonsoll er nesten skuffende ryddig, logisk og ergonomisk. Du forventer nesten at det skal være noe «sprell» i en italiener, men den gang ei.
Baksetet i Bravo er dessverre ikke mye å rope hurra for; de fleste konkurrenter er større. Bagasjerommet byr imidlertid på mye plass, og rommer for eksempel 50 liter mer enn VW Golf.
1,9-liters dieselmotoren yter 90 hk v/4000 o/min og 225 Nm ved 2000 o/min. Det må vel innrømmes at motoren oppleves som litt slapp. 0 til 100 km/t tar ikke altfor kjappe 12,5 sekunder. Den mangler litt moment på lave turtall, og ved bakkestart må den ruses så det høres ut som ei gammal kjerring som holder på - for ikke å kveles. Men mellom 2000 og 3000 o/min er den fin og trekker godt. Det gjør imidlertid at du ofte kjører på et lavere gir enn hva som er vanlig. Sjettegiret får du – som nevnt – nesten ikke brukt på normal og lovlig landeveisfart. Men den er rimelig langbeint og støysvak i autobahnhastigheter – for dem som synes det er viktig. Motoren er ellers både stillegående, vibrasjonssvak og nøysom.
Det er dine særtrekk og særegenheter som gjør deg sjarmerende – eller usjarmerende. Bravo har foruten familiegrillen og frontlyktene veldig få særtrekk. Den virker fryktelig «mainstream» og kjønnsløs. For så vidt en pen nok bil, men likevel … det mangler liksom noe. Eller er det bare jeg som har for høye forventninger?
Fiat har vel vært det merket som har holdt seg best i pris her hjemme. Og det er lite trolig at Bravo skal klare å snu denne trenden. Du må altså regne med et verditap som ligger noe over gjennomsnittet.
Når det gjelder øvrige service- og reparasjonskostnader, ligger Fiat Bravo omtrent midt på treet.
Dieselforbruket er behagelig lavt, og den nøyer seg med kun 0,52 l/ mil på blandet kjøring. Det gjør også at CO2-utslippet er lavt – bare 137 g/km. Ikke best i klassen, men helt klart godkjent. Diesel partikkelfilter er standard på Fiat.
Det er mulig at mine forventninger til Fiat i utgangspunktet er litt for høye – og at jeg i mitt hode har glorifisert hele greia. Men i en italiensk bil håper jeg å finne litt mer temperament og sjel. Bravo er skuffende tannløs, helt på grensen til kjedelig. Både motormessig og å kjøre.
I testperioden kjørte jeg ganske langt, både alene og med passasjerer, bagasje og forskjellig pikkpakk. Og den gjør jo jobben den er satt til helt greit og uten problemer av noe slag, så det er ikke det. Men det var dette med sjel, da…
Du gir blaffen…
Du er ute etter sydlandsk temperament og sjel.
Den finnes ikke på den norske prislista, men du får Bravo med en 1,4-liters turbo bensinmotor på 150 hk. Jeg har ikke kjørt den – men skulle gjerne ha gjort det! Ellers er det bare å kjøpe diesel og med litt utstyr hvis du skal ha Bravo.