Nå skal det i rettferdighetens navn sies at japsene har øvd seg litt. Første Mazda pickup kom allerede i 1961, og de lagde til og med en pickup med wankelmotor midt på syttitallet. Det var også i disse tider bilene ble vanlige her hjemme, med den så kalte B-serien som ble produsert i mer enn tre millioner eksemplarer. Dagens Mazda pickup er et utviklet i samarbeid med Ford, og faktisk får du kjøpt samme bil i Ford-utgave – da heter den Ranger.
Dette er ikke bilen du skal kjøpe hvis målsetningen er mest mulig moro bak rattet. Her er det arbeidsegenskapene som er vektlagt – og slik må det være.
Motoren oppleves som både sterk og seig til tross for beskjedent effektuttak, og du er aldri i tvil om at det er en dieselmaskin som er plassert mellom forskjermene. Det både høres og ikke minst kjennes. På tomgang dirrer det i både rattet, girspaken og dobbelthaka mi, men dette forsvinner når jeg begynner å kjøre.
Bakakselen er stiv og opphengt i bladfjærer, noe som i og for seg ikke behøver å være feil. Ford Mustang har jo det samme. Men over et vanlig norsk telehiv i normal landeveishastighet, holder det på å gå helt galt; hadde jeg ikke hatt sikkerhetsbelte på meg – og takplata ikke vært så solid – hadde jeg antageligvis blitt skutt ut som fra en katapultstol og sendt i bane rundt jorda som en satellitt. Fjæringskomforten uten last er virkelig ikke bra. BT-50 savner også hjelpemidler som ESP og antispinn.
Freestyle-utgaven har god plass og det er lett å finne en god kjørestilling, takket være at denne modellen har lengre kupé enn basisutgaven. Freestyle har bakhengslede bakre sidedører som kan åpnes. Videre har du et ganske stort innvendig bagasjerom, som er praktisk hvis du har med deg bagasje som ikke tåler vann og fuktighet, eller som du vil låse inne. Lasteplanet er 175 cm langt og nesten 150 cm bredt – og rommer det meste. Bilen laster 1125 kg og kan trekke tilhenger på tre tonn.
Interiøret ellers er som i mange andre pickuper noe gammelmodig. Hele designet har litt «kassettspiller fra 80-tallet-look». Unntaket er stereoanlegget som tydeligvis har blitt redesignet for å skape litt mer moderne linjer – og jammen har de hivd på en MP3-inngang også.
Varmesete er det kun på førerplass og håndbrekkbetjeningen minner litt om spjeldet til vedovnen jeg har på setra. Men det er Mazda som har lagd det – og da virker det. Alltid. Det er antakelig det viktigste for de som kjøper BT-50.
Det er boret fire hull i motorblokka på til sammen 2500 ccm. Når disse fylles med diesel og luft via turbo og intercooler, produseres 143 hk og 330 Nm. Det er ikke veldig mye på en såpass stor motor. Det er dermed tydelig at det ikke er siste nytt av motorteknologi – selv om det er common rail-innsprøytning – under panseret.
0 til 100 km/t går unna på beskjedene 12,5 sekunder, mens toppfarten klokkes til 158 km/t. Girkassa har fem trinn og er på Mazda-vis lettbetjent og presis – om enn med noe lange flytt i forhold til det man er vant med fra personbil. Det er egen spak ved siden av girspaken for å koble inn firehjulstrekk, samt lavserie. Enkelt, funksjonelt og greit.
BT-50 har nylig fått en facelift, hvor ny grill, støtfanger, ny lyktepynt samt oppgradert interiør er hovedingrediensene. Vår testbil er i Premium-utgave med bl.a. 16-tommers lettmetallfelger, kromdekor på sidespeil, dørhandtak og i grillen. Vi noterer et pluss i margen for funksjonelle stigtrinn langs siden.
Pickupkarosseriet er ellers veldig tradisjonelt; her er funksjon viktigere enn fancy design. Unntaket må være den bakre støtfangeren, som består av to solide rør. Men skulle du være uheldig å rygge borti noe, er det første du treffer baklemmen på lasteplanet og ikke støtfangeren som er trukket godt innunder bilen. Tåpelig.
291 000 blanke kroner koster testbilen inklusive metalliklakk, mens billigste versjon koster ca 260 000 kr. Pickuper med firehjulstrekk er tradisjonelt lettsolgte og prisene holder seg derfor godt.
Mazda er også kjent for å lage solide biler og for å gi kundene et problemfritt bilhold. Vi tror likevel at Mazda vil tape seg bitte litt mer i pris i forhold til erkekonkurrentene Toyota HiLux og Nissan Navara – rett og slett fordi de er mer populære og etterspurte.
CO2-utslippet på BT-50 er på hele 244 g/km. Det er katastrofalt høyt. En mager trøst får være at de nærmeste konkurrentene ikke er noe særlig bedre – eller sagt på en annen måte: Like elendige.
Dieselforbruket er heller ikke spesielt hyggelig; 0,9 l/mil slurper den i seg på blandet kjøring. Og det er før du fyller lasteplanet og kobler inn firehjulstrekken…
Bilen er en real arbeidshest og i all hovedsak et hyggelig bekjentskap, men til tross for facelift ser den litt gammelmodig ut i forhold til enkelte konkurrenter. Fjæringskomforten uten last er som allerede nevnt ikke best i klassen, men det er til gjengjeld tillat tilhengervekt. Det er nok noe av forklaringen. Teknikken er på BT-50 – som hos konkurrentene – ikke aller siste nytt. Robust og funksjonell er helt klart stikkord her.
Du trives i busserull og arbeidsbukse
Du er helt oppdatert på det siste innen hårgelé og solbriller
BT-50 finnes kun med en motortype og kun med manuelt gir. Testbilen er et godt valg. Altså en Freestyle cab i Premium-utgave. Da får du bedre innvendig plass i hytta enn om du velger Regular cab, samtidig som du får en langt mer velutstyrt bil. Prisdifferansen er ca 25 000 kr.