Hva er dette?

Mini er blitt en stor familie av modeller. Med BMW som eier, har det rett og slett tatt helt av. Den ene varianten etter den andre har dukket opp.

Nå får du den med tre dører, fire dører, fem dører – og ikke nok med det, den leveres med SEKS dører.

Stasjonsvogna Clubman Cooper S All4 har nemlig to bakdører som åpner seg sidelengs, i stedet for en som åpner seg oppover. Derav seks dører.

Men det skjuler seg mer bak dette vanvittig lange navnet. Cooper S betyr stor motor. Nesten 200 hk. Og All4, ja, det skjønner du sikkert – den har firehjulsdrift.

Spørsmålet er om ikke Mini nå har dratt det hele for langt. Jeg mener, vi er ganske langt unna de bilene som VIRKELIG fortjente Mini-betegnelsen. Testbilen veier omtrent halvannet tonn – og måler solide 4,25 meter i lengde.

Hvordan er den å kjøre?

Joda, det er Mini. Liten, lett og smidig. Men ikke like lett og smidig som mindre Mini-modeller. BMW har gjort en god jobb, men Mini er blitt såpass stor, at den begynner å nærme seg ”vanlige” småbiler.

Den er lettkjørt, den er småmorsom å kjøre og mer underholdende enn mye annet i klassen. Det er bare det at vi savner litt av den gode gamle Mini-kjøregleden. Kanskje bidrar også 4x4-systemet til at den oppleves noe mer kjedelig?

Uansett er det er å glede seg over at komforten er bedre enn før. Den kjennes både tryggere og mer komfortabel på veien enn de gamle modellene. Lyddempingen er ikke helt på premiumnivå, men så er det heller ikke et premiummerke.

Hvordan er plassen?

Til å være en Mini, er det rene ballsalen! Bagasjerommet er på 360 liter, og det øker til 1.250 liter om du legger ned baksetene. Det er slett ikke ille.

Tilgangen til bagasjerommet er litt utradisjonell. Det er to dører som åpnes utover til hver sin side, i stedet for den tradisjonelle luka som går oppover. Vanlig luke er nok mer praktisk, men da blir jo litt av særpreget borte.

I baksetet kan du fint ha to voksne, takket være bra takhøyde og grei plass til beina. Dessuten er det lett tilgang til baksetene, takket være egne dører. Heller ikke det er noen selvfølge i en Mini.

Foran er det ikke noe problem å finne seg til rette. Setene i testbilen er myke men har god sidestøtte og de har gode justeringsmuligheter. Det er romslige oppbevaringslommer både i dørene og midtkonsollen.

LES OGSÅ: Hmmm. Slik endte testen av Mini med 4x4 ...

Finest utenpå eller inni?

Det er på design at Mini gjør den beste jobben. Igjen, BMW-eierskapet skinner gjennom, uten at det er negativt. Vi synes de nye modellene er skikkelig tøffe. Og når de er såpass påkostet som denne, med farget tak og litt styling her og der, lykkes de fortsatt med å skille seg ut fra mengden av andre biler.

De klassiske runde lyktene, luftinntak på panseret, tak og speilhus i egne farger, og Cooper S-emblem på forskjermen. Alt bidrar til en gjennomført og tøff helhet.

Det er mer av det samme på innsiden. Små og store detaljer som gir den riktige ”følelsen”. For eksempel toppen av dørlåsene på innsiden, som er merket med det britiske flagget og den sentrerte, ovale rammen som huser infotainmentskjermen. Vi liker også den nostalgiske utformingen av vippebryterne nederst på dashbordet.

Men det kan bli litt vel mye detaljer også. Den fargesprakende atmosfærebelysningen, både rundt infotainmentskjermen og inni dørlistene blir for mye sirkus.

Vi liker best utsiden.

Går den bra?

192 hk burde være mer enn nok til å dra skinnet av pølsa i en Mini. Men i denne, som er såpass stor og tung, blir det likevel et lite antiklimaks. 0-100 km/t tar godkjente 7,2 sekunder. Men den føles ikke så pigg som vi hadde ventet.

Forbruket er godkjent, oppgitt til 0,48 l/mil. Det er ikke ille for en såpass tung bil, med stor bensinmotor, 4x4 og automatgir. Dessuten er det ikke umulig å nærme seg dette tallet i praksis heller, noe vi ikke akkurat er bortskjemt med til vanlig.

Takket være firehjulsdriften er den praktisk på norsk vinterføre.

LES OGSÅ: Denne Mini-en kostet mer enn vi trodde

... og hva er konklusjonen?

Mini kunne fort mistet mye av seg selv, etter alle modellene som har kommet på markedet de siste årene. Men det er fortsatt noe med disse bilene som gjør dem interessante.

Joda, de er blitt større og det er kanskje litt i overkant mye staffasje og jåleri, men samtidig har de fortsatt sjarm. Kona var helt fra seg, da testbilen rullet inn foran huset, og etter en liten prøvetur var hun solgt: "Den var steinkul. Sånn vil jeg ha!". Og hun var langt ifra den eneste som trakk på smilebåndet da de møtte bilen.

Like morsom som originalbilene er den imidlertid ikke. Ikke er den like billig heller. Startprisen på Clubman i den utgaven vi tester er solide 417.000 kroner. Med en ganske raus porsjon ekstrautstyr ender vi opp på 620.000 kroner! Det er naturligvis mye penger for en så liten bil. Men så får du noe som skiller seg ut, uten at folk klager på at du brifer med pengene dine da ...

 

Motor: 2-liter, bensin, turbo

Effekt: 192 kh / 400 Nm

Forbruk: 0,64 l/mil

0-100 km/t: 7,2 sek.

Toppfart: 222 km/t

Bagasjerom: 360 / 1.250 liter

Lengde x bredde x høyde: 425 x 180 x 144 cm

Startpris: 417.000 kroner

Pris testbil: 620.000 kroner