Må familiebil nødvendigvis bety stasjonsvogn? Nei, har jeg ment i mange år. Men da jeg nylig ble pappa for første gang, ble det på en eller annen mystisk måte slik at det plutselig sto en stasjonsvogn på gårdsplassen hjemme hos familien Skogstad også.
Nå kunne jeg jo ha lagt all skyld på min bedre halvdel, men jeg må innrømme at jeg også ser behovet for og nytten av å ha plass. Til og med ganske mye plass.
Men her får jeg plutselig anledningen til å sjekke om det virkelig må være sånn. Mini Cooper cabriolet skal testes og i teorien bør jo denne kunne duge for en familie på tre. Den har både baksete og bagasjerom - dessuten er Mini i utgangspunktet en av mine absolutte favorittbiler. Kanskje er stasjonsvogna på vei ut? Kanskje er dette bilen vi egentlig burde kjøpt. Følg med, følg med!
Har du kjørt den nye Minien? Hvis ikke, bør du gjøre noe med det! Og har du kjørt den, vet du at dette nesten er oppskriften på kjøreglede.
Liten bil med ett hjul i hvert hjørne. Nydelig chassis og super-presise kjøreegenskaper. Du blir liksom en del av bilen når du kjører den - og hver kjøretur er en potensiell julaften.
Det er bare ett lite drawback med testbilen. Dette er en Cooper med 120 hk under panseret. Det er for så vidt tilstrekkelig, men det hadde helt klart gjort seg med mer krefter. Cooper S har 175 hk. Da blir det virkelig moro!
Familiebil så langt? Absolutt. Vi koser oss både på korte og lange turer. Helst med taket nede, selvfølgelig. Med taket på er det litt mer støy i bilen enn jeg kanskje hadde forventet. Men karosseriet er stivt og fast, her har Mini tatt forandringen til cabriolet på alvor.
Nå er vi kommet til det som er det store spørsmålet: Er plassen god nok til en liten familie? Svaret er dessverre helt og holdent nei.
Lille Magnus på tre måneder er avhengig av barnesete. Det skaper litt problemer, men går akkurat så lenge en av oss foran er villig til å kompromisse på plassen. (Å sette ham foran funker ikke, da er det null beinplass bak begge forsetene).
Men hvis du har eller har hatt baby, vet du at de også gjerne trenger å ha med seg barnevogn på tur. Og her er det bråstopp. Ikke snakk om at vi klarer å få bagen inn i dette bagasjerommet. Og understellet? Helt umulig.
Mini cabriolet har bagasjerom på 125 liter. Det er utformet omtrent som en komfyr. Adkomsten er via en luke som felles ned. Så er det bare å stappe inn bagasjen - så fremt vi ikke snakker om spesielt store ting. Men 125 liter er lite. Veldig lite!
Bortsett fra dette er Mini-interiøret herlig særpreget. Gode stoler, høy retrofaktor og mange særpregete løsninger. Det går litt ut over funksjonaliteten noen ganger, men det lever vi godt med.
1,6-liter på 120 hk er ikke spesielt lite i en bil som denne, men det er heller ikke mer enn helt nødvendig. Forvandlingen til cabriolet har gjort Minien 100 kilo tyngre (når du ikke lenger har tak, må karosseriet nødvendigvis stives mer av) og det merkes.
Motoren må presses litt og mangler rett og slett det lille ekstra som denne bilen fortjener. Nå hører det med til saken at jeg har kjørt ganske mye Cooper S og har blitt bortskjemt med den. Mini er rett og slett en enda mye morsommere bil med den motoren.
Et nytt sjarmtroll i familien? Absolutt! Det er nesten så jeg får lyst til å bytte ut vinduet med en garasjeport og la den stå inne på barnerommet på natta.
Mini er et godt eksempel på at retrodesign kan funke. Her er det massevis av elementer fra originalen, men likevel er den absolutt ikke noen blåkopi.
Den største forskjellen er at New Mini (den heter faktisk det) er mye større enn opphavet, alle veier. Dette er andre generasjon og du skal ha usedvanlig god peiling for å se forskjellen fra den første. Her tok Mini-eier BMW null sjanser med å tukle med et konsept som fungerer.
Designmessig er Mini med tak en mye lekrere bil enn cabrioleten. Det digre stofftaket dominerer både når det er oppe og nedslått. Så liten bil som cabriolet må nødvendigvis bli litt klumpete, men når det er sagt, ser Minien utrolig mye bedre ut enn mange av de små ståltak-cabrioletene.
Startpris på 267 900 betyr at vi må forskuttere barnetrygden i noe sånt som 250 måneder for å kunne kjøpe denne. Det blir neppe helt enkelt...
Likevel, prisen er slett ikke avskrekkende, i alle fall så lenge du ikke kjøper bil etter ”plass-for-penga”-regnemåten.
Men – dette er altså startprisen. Det blir fort dyrere. Testbilen er ikke overdådig utstyrt (den ”mangler” for eksempel navigasjon), men ender likevel på 357 920 kroner. Dyrt for en bitteliten cabriolet? Ja, det begynner å bli det.
Snittforbruk på 0.56 liter/mil er helt greit. Du er heller ingen miljøversting med C02-utslipp på 137 gram/km. Verditapet bør bli hyggelig. Mini cabriolet er en attraktiv bruktbil, i alle fall så lenge du sørger for å kjøpe i ”riktig” farge og med en del utstyr.
Som familiebil fortjener den vel egentlig bare terningkast èn. Men ser vi bort fra det, er dette en klar 5-er.
Dette er en herlig cabriolet. Nydelig å kjøre, kult design og et interiør som virkelig skiller seg fra mengden. For en eller to personer (eller som bil nummer to) er den helt perfekt – men som familiebil faller den som du nå vel har skjønt stygt gjennom.
Plassen er rett og slett FOR liten. Den opprinnelige planen om å bruke den som familiebil i en uke måtte fort droppes – og det ble en god del stasjonsvognkjøring i tillegg.
Du vil ha kjøreglad cabriolet med særpreg.
Du har skaffet deg unger.
Det frister som sagt veldig med mer motor, men etter å ha sjekket prislista er jeg ikke så sikker lenger. 175 hk kontra 120 hk, betyr pristillegg på rundt 90 000 kroner. Cooper S starter på 354 300 kroner, det vil si at den fort spretter over 400 000,- før du er i mål.
Litt motvillig ender jeg derfor på Cooper. Regn med minst 50 000 kroner i ”ekstrautstyr” og kjøp den for all del i en sprekere farge enn testbilen. Mini fortjener å være fargerik og det sorte taket gjør seg best oppå en kontrastfarge.