Vi så nye Mitsubishi Colt første gang på Paris-utstillingen høsten 2008. Vel, ny og ny, fru Blom. Colten inneholder nemlig 65 % av den «gamle» utgaven – så det er vel egentlig mer snakk om en real facelift av modellen som kom i 2004. Som en liten kuriositet kan vi jo nevne at Mitsubishi Colt deler plattform med nå avdøde Smart ForFour – og at denne japanske bilen er skrudd sammen i Nederland.
Jeg siterer fra Colt-brosjyren: «Jagerflygrill og atletiske linjer reflekterer kjøreegenskapene…». Nå har jeg riktig nok aldri sittet bak spakene i et jagerfly, men jeg ser for meg at det er hakket mer spektakulært enn å sitte bak rattet i en Mitsubishi Colt. Ikke fordi Colten kjører dårlig på noen måte; 1,3-liters motoren summer som ei fornøyd humle og 5-trinns girkassa er lettsjaltet og fin.
Setene er imidlertid noe av det flateste jeg har plassert stumpen min på. Det finnes absolutt ingen sidestøtte eller støtte for mine lange lår. Har man derimot en stor rompe med samme struktur som en ferdighevet brøddeig, så kan det hende at de føles greie.
Fjæringsoppsett og styring er behagelig og fungerer fint både på landevei og ved bykjøring. Jeg skulle likevel ønske at de hadde gjort det litt mer lekent – det blir litt i overkant traust og kjedelig. Og jagerflysammenlikningen blir for drøy. Det er også verdt å merke seg at de rimeligste modellene ikke har ESP (antiskrens). Det er skikkelig fy-fy i 2009. Styr unna dem!
Med undertegnede på drøye 190 cm i forsetet, får en 120-kilos kompis plass i baksetet bak meg – til både hode, mage og bein! Det var for så vidt greit at vi ikke skulle kjøre veldig langt – for oss begge. Men det gikk, altså. Stor innvendig plass går ofte på bekostning av bagasjeplassen. Så også i Colt. Bagasjerommet er ikke veldig stort men om baksetene slås ned, får du et helt flatt gulv og kjempeplass. På mange av konkurrentene kan baksetet flyttes fram og tilbake. Den finessen savner vi i Colten.
Interiøret for øvrig er funksjonelt, enkelt og greit, med god ergonomi. Ikke veldig spenstig design, men med innslag av moderne finesser som MP3-tilkobling, sølvfarget dekor, multifunksjonsratt, praktiske koppholdere og flere smårom til å legge fra seg ting og tang i. Pluss også for at det er enkelt å koble ut airbagen på passasjersiden om det skulle være aktuelt.
Vår testbil har en 1,3-liters bensinmotor på 95 hk og 125 Nm under panseret. Motorlyden er litt som på en symaskin, men sammen med 5-trinns girkassa fungerer dette helt fint – selv om vi hadde forventet at dette skulle være noe sprekere enn det faktisk er. Det blir litt her som med kjøregleden – i overkant traust og kjedelig. Det burde ikke være noe problem å få dette mer lekent, litt mer spennende og gi det litt mer særpreg. 0 til 100 km/t tar 11,1 sekunder og toppfarten er 178 km/t.
Øvrige motoralternativer er 1,1-liter bensin på 75 hk og 100 Nm og 1,5-liter bensin på 109 hk og 145 Nm.
Poenget med å redesigne var nok – tror jeg – todelt. Hovedgrunnen var å hente opp designelementer fra nye Mitsubishi Lancer og dels at man ønsket å skape en lavere bil som minner litt mindre om en MPV enn det forgjengeren gjorde. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om de har lykkes med akkurat det siste. Jagerflygrillen gjør de et stort nummer ut av, men har egentlig jagerfly grill? Jeg tror ikke det... Frontlyktene er spesielle, og bilen ser ganske «sint» ut forfra, mens bakparten ikke er i nærheten av å matche dette. Dette gjør at jeg føler at bilen ikke har et helhetlig design, men nesten ser ut som den er skjøtet sammen av forpart og en bakdel fra to forskjellige biler.
202 900 kr koster vår velutstyrte testbil. Aller billigste utgave starter på 139 900 kr og har da tre dører, er uten ESP og har minste motor og laveste utstyrsgrad. Mitsubishi har generelt svært god kvalitet, men må ha-faktoren er dessverre ikke så høy på de fleste av modellene. Derfor er bruktprisene ganske gjennomsnittlige.
Mitsubishi har tradisjonelt hatt delepriser noe over snittet, og dette gjenspeiles i serviceprisene som ligger noe over konkurrentenes – men ikke mye. Bensinforbruket er oppgitt til 0,58 l/mil på blandet kjøring og er helt klar godkjent – og det samme er CO2-utslippet på 138 g/km. Skal du noe særlig lavere enn dette, bør du nok se etter en dieselbil.
Liten utenpå, stor inni, men det skorter noe på praktiske og fleksible løsninger. Mitsubishi er teknisk sett kjempebra biler, men mangler ofte litt sjel. Den samme følelsen gir nye Colt. Den utfører alle oppgaver på en ryddig og grei måte, men mangler det siste lille som gir deg «må ha-følelsen». Men du får garantert en trofast følgesvenn og et forutsigbart og enkelt bilhold.
Du liker det trygge og forutsigbare.
Du er på jakt etter en liten GTI med hissig motor og spreke kjøreegenskaper.
Du kjøper bare ikke ny bil i 2009 uten ESP. Fem dører er en selvfølge. En utgave med åtte kollisjonsputer og noe tilleggsutstyr er å foretrekke. Da ender du opp med en Mitsubishi Colt 1,3 Intense – lik som vår testbil. Da får du en «stor» og fin småbil!