Kjenner du noen som har kjøpt ny Opel Vectra de siste årene? Eller har du selv sett på en ny Vectra og tenkt: «Hmmm, en sånn har jeg lyst på!» Ikke det? Nei, her er vi i kjernen av det som har vært et stort problem for Opel i flere år. Produktene har vært altfor trauste og kundene har forsvunnet, både til premiummerker og til aggressive asiatiske utfordrere.
Dessuten har VW, og til dels Ford, lykkes med å ta et skritt opp i statusfaktor, mens Opel har stått på stedet hvil.
Etter tre generasjoner er Vectra-navnet nå pensjonert, og forut for Insignia-lanseringen har også Opel-sjefene innrømmet at det var på tide med et skikkelig løft. Alt tyder på at de har tatt jobben på alvor. Nytt navn, nytt design og mye høyere krav til materialkvalitet og finish i interiøret.
Insignia er da også belønnet med tittelen «Årets Bil i Europa». Det er en god start – nå er spørsmålet om den er bra nok til å sørge for et skikkelig comeback i det som er verdens tøffeste bilklasse.
Insignia kommer i tre karosseriversjoner; Opel holder på kombikupé i tillegg til sedan og stasjonsvogn. Vi har kjørt førstnevnte med en 2-liters dieselmotor på 110 hk under panseret og en startpris på litt over 300 000 kr i Edition-utgave.
Opel har lenge hatt en forkjærlighet for ganske faste understell, og Insignia er ikke noe unntak. Kjørefølelsen tenderer mot sporty, og du kan ha det moro på svingete veier. Likevel blir det liksom litt halvveis. Styringen er nemlig ikke med på moroa i særlig grad, og da forsvinner mye av poenget. Insignia er for lett på rattet og klarer ikke å gi deg like mye nærkontakt med underlaget som de beste konkurrentene gjør.
Fastheten går imidlertid ikke ut over komforten. Insignia er et hyggelig bekjentskap på de aller fleste underlag. På motorvei mangler den litt storbilflyten til de beste konkurrentene. Litt overraskende, ettersom vi snakker om en over 4,80 m lang bil med egenvekt på over halvannet tonn. Støydempingen er imidlertid god og matcher de beste i klassen.
Å rygge er forresten ikke særlig morsomt. C-stolpen er gedigen og stjeler all sikt bakover til siden. I tillegg er hekken høy, så her kan det definitivt være smart å koste på seg ryggesensor. Speilene drar også på seg uvanlig mye skitt og søle under landeveiskjøring.
Følelsen av storbil mangler også litt i interiøret. Foran er det romslig, men ikke spesielt luftig. Dashborddesignet og måten dashbord og dørpaneler smelter sammen på, bidrar til det. Bak er det ganske trangt. Den lave taklinja gjør at baksetepassasjerer over 1,80 m stanger hodet i taket. Dessuten er det overraskende liten beinplass, og bredden er for snau for tre personer. Til gjengjeld er bagasjerommet digert. Den store (og tunge!) bakluka sikrer enkel og god innlasting. Bakseteløsningen er enkel; her vipper du bare bakseteryggene ned på sitteputa og det blir ikke helt flatt gulv.
Opel har hatt en lang vei å gå på interiørdesign og såkalt opplevd kvalitet. Her haler de godt innpå konkurrentene. Det både ser bedre ut og føles langt mer solid enn tidligere. Likevel er det litt mye hardplast her og der. Midtkonsollen har i overkant mange knapper og vribryteren som styrer navigasjonen er ikke noen optimal løsning. Her er touch screen bedre! Setene er harde og stofftrekket gir absolutt ikke noe eksklusivt inntrykk.
Pluss for to store og justerbare koppholdere mellom setene. Det er også bra med andre rom rundt om i bilen. Oppbevaringsboksen mellom setene er smart, men dessverre kan den ikke trekkes framover og brukes som støtte for høyrearmen. Det er et savn på langtur.
Opel har ikke hentet ut mer enn 110 hester fra sin 2-liters diesel, det er mindre enn hos de aller fleste konkurrentene. Til gjengjeld er den sterk: 260 Nm ved 1750 omdreininger.
Akselerasjonen fra 0 til 100 km/t er ikke spesielt imponerende (12,6 sekunder), men dette er en veldig bra allroundmotor. I kombinasjon med en fin og tettsteget sekstrinns girkasse, gir den overskudd i de aller fleste situasjoner. Sjettegiret er helt klart mer beregnet på autobahn enn norske landeveier: I 100 km/t er du så vidt over 1500 omdreininger. Til gjengjeld kan du glede deg over lavt støynivå og hyggelig forbruk. Opelen får også klart godkjent på støynivå.
Insignia er en skikkelig revolusjon i forhold til Vectra – og det skulle bare mangle!
Uten noe velfungerende design å bygge videre på, står man selvfølgelig mye friere. Her har Opel-designerne fått lov til å boltre seg med virkemidler – og de har ikke spart på godsakene.
Store luftinntak, grill som går langt ned i støtfangeren, skulpturerte dørprofiler, sterkt skrånende taklinje og en markant hekk. I tillegg kommer den karakteristiske knekken på bakre sidevindu som gir assosiasjoner i retning BMW og Jaguar XF, for å nevne noen. Det lykkes på den måten at Insignia framstår som en helt ny bil. Og det lykkes også med å få folk til å snu seg etter den; det er en stund siden noen gjorde det med en familiebil fra Opel!
Faren er selvfølgelig at alle effektene slår hverandre i hjel. Dessuten er det mye «nyhetens interesse» over dette designet, og dermed kan det fort bli gammelt om noen år.
Opel har ikke akkurat noen premium-faktor som gjør at de kan ta godt betalt for bilene sine. Det har de da også tatt konsekvensen av i Insignia-prisingen. Rimeligste utgave starter på 269 900 kroner. Da er det 1,6-liters bensin på 115 hester, sedan eller kombi. Testbilen har den mer interessante 2-liters dieselen på 110 hester og starter på 309 900 i Edition-utgave. For 350 000 kr har du en meget godt utstyrt bil. Fortsatt er Insignia rimeligere enn mange av konkurrentene.
Foreløpig er det for tidlig å si hvor mye bedre Insignia vil gjøre det enn Vectra på verditap. Med tanke på annenhåndsverdi vil det uansett være smart å velge stasjonsvogn framfor sedan eller kombi.
Snittforbruk på 0,60 liter/mil er bra for en så stor bil. På pen langkjøring ligger du rundt halvliteren. CO2-utslippet er også svært konkurransedyktig: 154 gram/km.
Har Insignia blitt en bra bil? Er dette en skikkelig opptur i forhold til Vectra? Svarene er ja – og ja. Men noen ny klassemester er ikke Opelen. Til det er dette litt for mye på det jevne. Der konkurrenter som Passat og Mondeo begge flyttet grenser i klassen da de kom i sine siste versjoner, legger Insignia seg litt under de beste – på de aller fleste områder.
Kombiutgaven imponerer ikke på plass, men her blir det andre boller med stasjonsvogna. Opel trenger sårt at Insignia blir en suksess, og her i Norge er dette modellen som skal snu mange år med nedadgående tendens. Verditapet vil avhenge av om det lykkes.
Du er skap-Opel-fan – og faller for designet.
Du vil ha klassens beste bil.
Når denne testen gjøres, er stasjonsvogna foreløpig ikke tilgjengelig. Men så snart den er på plass, er valget enkelt. Dessuten bør du velge diesel. I så måte er testbilen et smart valg. 2-literen er avgiftsgunstig og nøysom, samtidig som kjøreegenskapene ikke innbyr til/trenger mer krefter.
Edition er høyeste utstyrsnivå med denne motoren. Da savner du egentlig ikke noe, men det vil absolutt være smart å snuse på ekstrautstyrspakken som heter Agentpakke pluss. For 15 900 kroner får du regnsensor, xenon og tåkelys, avblendbart speil og ikke minst navigasjon. Da er du fortsatt under 330 000 kroner og får mye Insignia for penga.