Herregårdsvogna er like svensk som dalahesten, ABBA og kjøttbullar. Men hvordan står det egentlig til med «søta Volvo-bror»? Begynner han ikke å bli gammel nå? Volvo 850, som ble V70 i 1997, så vi første gang i 1992. Det er unektelig en stund siden, og selv etter en make over eller fire, kjennes den igjen. Bli med og prøvekjør herregårdsvogn anno 2009!
V70 er på mange måter en velkjørende og komfortabel bil, men den oppleves som litt «tung» og i overkant traust. Mye skyldes kanskje styringen, som ikke er på langt nær så presis og leken som hos plattformbroder Ford Mondeo. Vi nordmenn oppfatter gjerne svensker som litt sidrumpa, og det samme gjelder Volvo V70.
Setene er imidlertid en fryd å plassere stumpen nedi, og her kan du kjøre veldig langt uten å bli sliten. Dieselmotoren på 163 hk er langt fra en ny konstruksjon, men er sterk og seig. Den leverer varene på en helt ok måte, helt til automatkassa begynner å blande seg inn. Motor og gir er ikke et veldig samspilt team i den kombinasjonen som er i vår testbil – noe som kanskje igjen forsterker den litt sidrumpa følelsen.
Når det gjelder praktiske løsninger og plass, er Volvo der de skal være med V70: Helt på toppen. Både baksetet og bagasjeplassen er upåklagelig. Bakluka går et stykke inn på taket, noe som gir god ståhøyde under. Smart! (Helt til du skal montere skiboks!)
Integrerte og lettbetjente barneseter i baksetet, som kan deles 40/20/40 og slås flatt ned. Lekkert designede aluminiumsskinner med forankringspunkter i bagasjerommet, elegante aluminiumssurrekroker og praktiske smårom, viser at Volvo tar bagasjetransport på alvor.
Forsetene – antakelig bilverdenens beste – var vi så vidt innom tidligere. De er brede, lette å justere og overraskende myke. Skulle vi sette fingeren på noe, må det bli at lange førere kanskje skulle hatt muligheten til å senke setet enda litt mer. Det er enkelt å finne seg til rette og trives bak det skinntrukne rattet.
Dashbordet er tradisjonelt Volvo-klassisk – på godt og vondt. Kanskje mest på vondt, for dette har vi sett i mange, mange år nå. Ergonomi og funksjonalitet er helt upåklagelig, med unntak av navigasjonsanlegget. Selve skjermen – som når den ikke er i bruk bor et eller annet sted langt nede i dashbordet – har en merkelig vinkel, og du skal ha rimelig skjeve hornhinner for at den skal være behagelig å se på. Betjeningen på baksiden av rattet er også et merkelig grep som krever tilvenning før det sitter.
Fem sylindre, 2,4-liter, 163 hk og 340 Nm ved 2750 o/min er tallenes klare tale. 0 til 100-sprinten går unna på 10,5 sek og toppfarten klokkes til 205 km/t. Tall som i og for seg er helt greie, og det duger i massevis til hverdagsbruk. Men det må også påpekes at den sliter – ja, faktisk regelrett blir frakjørt – av en del konkurrenter fra både Tyskland og Japan.
2,4-liter dieselen på 163 hk så vi første gang i 2001, og det har vært en kolossal utvikling på motorfronten i de årene som har gått. At Volvo henger litt etter her, skyldes trolig at Ford har skrudd igjen pengekrana.
Motorlyden får jeg et litt ambivalent forhold til. Er dette støy eller er det tøft? Etter hvert bestemte jeg meg for det siste. Dieselfemmeren brummer herlig ved litt pådrag!
Du ser det helt klart og tydelig: den loddrette bakruta, de langstrakte siderutene, de brede sideskuldrene og den vinklede fronten med rektangulære lykter. Det er ingen tvil. Dette er Volvo.
Kanskje skulle Volvo våget litt mer på designfronten? Dette er litt forutsigbart, selv om man har rappet designelementer fra lillebror C30 i utformingen av baklampene.
Testbilen er pen å se på. Knall rød, med elementer i sort og sølv er en sikker kombinasjon som aldri går av moten. At den i tillegg er utstyrt med R-Design-pakke (tillegg på 25 000 kr) gjør det hele enda bedre.
Volvo stasjonsvogn holder seg tradisjonelt veldig godt i pris. I alle fall så lenge motor, gir og utstyrsnivå er riktig, slik det er på vår testbil. Nybilprisen synes imidlertid i overkant stiv. Drøyt 600 000 kr gjør at det ikke er vanskelig å finne verdige konkurrenter med mer moderne teknologi og mer spennende design. Trygghetsfølelsen som Volvo gir, er imidlertid ikke lett å få kjøpt andre steder.
Service og øvrige driftsutgifter er midt på treet. Det er slutt på den tiden da folk kalte Volvo for traktor. Det er også slutt på at man kjører Volvo 450 000 km uten at noe går i stykker. Kanskje var disse faktorene knyttet til hverandre på en eller annen måte?
Dieselforbruket oppgis til 0,77 l/mil og er ikke mye å rope halleluja for. Det er heller ikke CO2-utslippet. 203 g/km er omtrent det samme som et østeuropeisk kullkraftverk slipper ut. Dette må være bortimot verst i klassen og kan da umulig være bra for Volvos gode navn og rykte?
Volvo V70 er på de fleste punkter tro mot sine stolte røtter. Nivået på sikkerhet, komfort og plass er blant de aller beste i klassen, men V70 lider under gammel og ufortjent dårlig teknologi på motor og girkasse. Det er synd.
Designet håper jeg synger på siste verset nå. Volvo har vært tøffere på dette tidligere og turt å ta sjanser. Tenk bare på bakruta til Volvo 760 da den kom i 1982, eller megastøtfangerne på 240 da den kom i 1975. Begge ble suksesser på tross av – eller kanskje på grunn av – blant annet innovative og modige designgrep. Vi venter spent på hva som skjer på andre siden av Svinesundbrua i tiden framover!
Du kjenner deg igjen i Aukrust-figuren Ludvig fra «Flåklypa» og synes julenissen er en trivelig fyr.
Du er ansatt som rådgiver i Bellona.