Lamborghini Murciélago kom på markedet i 2002, og har rukket å bli et superikon i løpet av de siste åtte årene. Men nå er det slutt, den siste Murciélagoen er laget. For å hylle superbilen tok vi turen til italienske Sant’Agata Bolognese for å kjøre den aller siste versjonen, som også er den dyreste, raskeste og heftigste gateregistrerte Lamborghinien noensinne.
Kjøreglede er det absolutt viktigste i en superbil, og Super Veloce-en skuffer ikke. 670 indikerer antallet hestekrefter, og dette er 30 mer enn i den forrige Murciélagoen. I tillegg er bilen hele 100 kg lettere, takket være et nytt eksosanlegg og mer bruk av karbonfiber, og det gjør at bilen oppfattes helt annerledes enn tidligere.
Min forrige erfaring med en Murciélago var på Vålerbanen for noen år siden da jeg testet den mot en Mercedes SLR McLaren, og jeg husker at jeg oppfattet Lamborghinien som litt tung. Det gjør du definitivt ikke med den siste versjonen.
Bilen er i det hele tatt mye mer leken, og reagerer sylskarpt på den minste lille bevegelse på rattet. Turn-in er helt rå, men det krever at man kjører bilen riktig. For når du har en 6,5 liters V12’er på 670 hester og 660 Newtonmeter bak deg, så må du hele tiden passe på å ha riktig vektfordeling inn mot svingene.
Stuper man inn i svingen, så understyrer bilen litt – til tross for fordekk med dimensjonen 245/35/18. Motoren bak setene ønsker bare å skyve bilen rett frem, men kjører man på riktig måte; det vil si at man kanskje bremser et par meter tidligere enn det man hadde tenkt, for så å gå tidligere på gassen, så blir bilen absolutt fabelaktig å kjøre.
Lamborghini Murciélago SV
Da er det i stedet bakdekkene på 335/30/18 som hjelper deg å skyte ut av svingen med en fart jeg ikke trodde var mulig med en gateregistrert bil. Men man må huske å ha et egg under høyrefoten, for gir du for mye gass så slipper det fort selv om bilen har firehjulstrekk.
Det sier seg selv egentlig, for selv mye gummi og firehjulstrekk klarer ikke å temme 670 hestekrefter, og derfor lot jeg antispinnsystemet stort sett stå på når jeg testet bilen. Men likevel slapp det litt på bakhjulene, men noe sier meg at en Murcielago SV biter. Den er ikke lett å temme, og en smal landevei i Italia er definitivt ikke stedet for å teste ut grensene.
Men selv med antispinn er det en opplevelse helt utenom det vanlig å kjøre denne bilen. Skyvet er enormt, understellet er ekstremt stivt og bøttesetene er omtrent som i en racerbil så alt er så deilig ubehagelig som det bør være i en superbil!
Man girer med spaker bak rattet, og det fungerer veldig bra. Man girer opp med høyre hånda og ned med venstre. Personlig kunne jeg ønsket at girspakene også fulgte rattet rundt, som på en Formel 1-bil, men de står stille. Og det er egentlig like greit med tanke på at svingradiusen er dårlig og at man må svinge flere runder på rattet i de krappeste svingene. Hadde derimot styringen vært mer som på en racerbil, slik at man slapp å bytte rattgrep, skulle jeg gjerne sett at også girspakene fulgte rattet.
Interiøret i SV er preget av alkantara og karbonfiber, og den har et tøft sydd mønster som går igjen i både taket og setene. Bøttesetene kan ikke justeres og har steinharde. Men det gjør også at man får en utrolig kontakt med veiunderlaget, noe som er en forutsetning for å utnytte bilens egenskaper.
Plassen er det ingen ting å si på, og ettersom den ikke har bakseter slipper vi å vurdere de. Og det er faktisk overraskende stort bagasjerom under panseret foran, så derfor blir det terningkast 6 her også.
6,5 liter. V12. 670 hestekrefter og 660 Newtonmeter. Jeg trenger vel egentlig ikke å si mer for å kunne gi denne terningkast 6?
Motoren yter altså 30 hestekrefter mer enn i en vanlig Murcielago, blant annet takket være et nytt eksosanlegg. Man skal riktignok ha kjørt litt Murcielago for å kjenne forskjellen på disse 30 hestene, og det man merker mest er at bilen er 100 kg lettere enn før.
Men det er uansett en opplevelse å ha 670 hestekrefter rett bak førerstolen, og lyden fra V12’ern er også helt enorm.
Selv om Murcielago’en er åtte år gammel synes jeg den fortsatt ser tøff og moderne ut. Den ser ut som en ordentlig superbil, rett og slett.
SV’en har i tillegg et litt lengre neseparti og en ganske markant frontspoiler i karbonfiber. Også på sidene har den fått noen svarte karbonfiberdetaljer i luftinntakene, og den har en spoiler bak som er ny.
På den versjonen vi kjørte satt den lille spoileren. Det vil si at den kan kjøre i 342 km/t. Du kan også få SV med en større vinge, men da kan du bare kjøre i 337 km/t, og det blir nok vanskelig å akseptere for noen¿
Motoren har også fått ekstra lufting, og hele motordekslet er annerledes – og tøffere – enn før. Bilen har også en kraftig diffusor bak, og eksospotta er noe av det råeste jeg har sett på en bil noensinne.
SV har også et par luftinntak på panseret som er nytt, og bokstavene ”SV” på siden. Denne bilen blir en klassiker.
Et CO2-utslipp på 480 g/km er ikke akkurat dagligdags i dag, så noen miljøbil er ikke den nye Murcielagoen. Men så er heller ikke denne bilen bygget for å redde verden, men for å vise noe av det ypperste av teknologi og for å la svært rike mennesker ha det utrolig moro.
For rik må du være for å få råd til en Murcielago SV. Rundt 300 000 euro koster den på kontinentet, og det vil si at den vil koste nesten seks millioner kroner på norske skilter.
Til tross for terningkast 1 på miljø/økonomi, så klarer jeg ikke noe annet enn å gi denne terningkast 6 til slutt. Årsaken er at det er en ultra vellykket superbil.
Jeg har kjørt noen andre såkalte superbiler opp gjennom årene, som for eksempel en Koenigsegg CCX. Koenigseggen var rå den, men jeg opplever rett og slett Murcielago’en som en mye bedre bil.
Selv om den er italiensk er jeg ikke redd for at den skal gå i stykker hele tiden, og selv om den fungerer helt fint i 50 km/t så er den en giftig superbil bare man gir litt gass.
En drømmebil og et verdig punktum for åtte år med Murcielago.
Du har full bankkonto og ønsker deg en superbil som det kun er laget 350 versjoner av.
Du bryr deg bittelitt om Co2-utslipp og å være politisk korrekt.