Volvos kompaktstasjonsvogn V50 ble lansert i 2004 og har nå fått en liten ansiktsløftning. Endringene utenpå er såpass små at du nesten må være Volvo-nerd for å se dem. Det har heller ikke skjedd spesielt mye på teknikk eller interiør. Volvo satser på små skritt - og har dessuten akkurat lansert medium-SUV-en XC60. I trange økonomiske tider må det prioriteres, og håpet er tydeligvis at V50 tåler noen år til uten den helt store oppussingen.
Testbilen er utstyrt med stylingpakken Volvo kaller R-design. Det betyr spoilere og pynt, lakk og R-logo. Dessuten legger du godt merke til de sølvfargete sidespeilene.
V50 er en litt klasseløs bil. For liten til å være en seriøs konkurrent til Passat og Mondeo. For lite premium til å bli tatt helt på alvor i forhold til BMW 3-serie, Audi A4 og Mercedes C-klasse. Og for dyr i forhold til stasjonsvognutgavene til VW Golf og Ford Focus. Det høres kanskje ut som et dårlig utgangspunkt, men bilen har slett ikke vært noen fiasko. Tvert imot: I flere markeder har dette lenge vært Volvos mest solgte modell.
Også i Norge har den bitt godt fra seg på salgsstatistikken, selv om tallene peker nedover. Spørsmålet er om det vil fortsette og om faceliften klarer å skape ny interesse rundt V50.
V50 er ganske stramt oppsatt og mangler den komfortable storbilfølelsen til de største konkurrentene. Det har selvfølgelig mye med størrelse og akselavstand å gjøre. I tillegg har Volvo tydelig prioritert små-sporty kjørefølelse. Mindre ujevnheter smeller litt i understellet, og på dårlige veier er Volvoen helt klart ikke på hjemmebane.
Samtidig er det ikke så mye av kjøreegenskapene for øvrig som smaker sportslighet. Her er det på det jevne, men samtidig trygt og forutsigbart. Den solide Volvo-følelsen er der, i alle fall så lenge underlaget ikke er altfor krevende. V50 er også godt støyisolert fra vei og vindsus. Men det er litt i overkant mye motorstøy. 2-liters dieselen er ganske grov i målet, og høres godt både når den er kald og under akselerasjon.
Her kommer igjen spørsmålet om hvilken bilklasse V50 egentlig tilhører. Er du på utkikk etter Passat/Mondeo-plass, blir du skuffet. Vurderer du den opp mot premiumkonkurrenter, er både Audi A4 og Mercedes C-klasse betydelig større.
I praksis er Volvoen nærmere biler som tradisjonelt blir regnet for å være en klasse under - for eksempel VW Golf og Ford Focus. V50 deler plattform med sistnevnte, så det er egentlig ikke overraskende.
Foran har du det rommelig og fint, selv om bredden igjen sladrer om at V50 ikke er noen storbil. Forsetene er i kjent Volvo-stil veldig gode. Bakseteplassen er imidlertid begrenset. Her må du kompromisse på plassen foran hvis to voksne skal kunne sitte godt. 417 liters bagasjerom er midt på treet, og Volvo har ikke tatt seg råd til noen smarte bakseteløsninger. Her må du vippe fram seteputene og så ta av nakkestøttene - før du kan felle ned bakseteryggene. Litt gammeldags og tungvint i 2009!
Et av ankepunktene mot V50-interiøret har vært mangelen på praktiske løsninger og oppbevaringsrom. Dette har Volvo forbedret litt, men fortsatt har det minimalistiske interiøret sine klare begrensninger på disse områdene. Og apropos minimalisme: Den etter hvert klassiske Volvo-midtkonsollen er selvfølgelig på plass med massevis av bitte små knapper.
Bortsett fra BMW er det knapt noen som våger å satse på så spartanske interiører som dette. Her er det en ganske hårfin balansegang mellom stilrent og spartansk.
2-liters dieselen på 136 hk er midt i blinken for denne bilen. Sterk, kjapp og med veldig fin momentkurve. Den støyer imidlertid en del, noe vi mistenker er en kombinasjon av hard gange i utgangspunktet - og litt dårlig støydemping.
Her kan du laste opp uten at motoren på noen måte føles tungpustet. 9,7 sekunder på 0 til 100 km/t (med automat) plasserer V50 blant de spreke familiebilene.
Testbilen er utstyrt med Volvos nye Powershift-girkasse. Dette er en sekstrinns automat med dobbeltclutch. Den bidrar til å holde dieselforbruket nede. Samtidig harmonerer den fint med motoren og henger med gjennom hele registeret.
V50 er offer for et fenomen som rammer merker med svært sterk identitet gjennom hele modellprogrammet; designelementer som passer inn på enkelte modeller, men som på andre lett kan se litt påklistret ut. (Audi-grillen er kanskje det grelleste eksempelet på akkurat det de siste årene.) Den markante bakenden med store, høytstående lykter har ikke helt vært i harmoni med resten av bilen. Det har Volvo forsøkt å gjøre noe med nå.
Baklyktene er litt stokket om på, og dessuten har de blitt noe mindre. Fronten er også forsiktig endret, men det er R-pakken som gjør mest forskjell. Stylingkitet er ganske diskret, takspoileren bak er det mest utagerende elementet. Men i knall rødt ser det sporty og passe aggressivt ut, med dette på plass er bilen ferdig stylet.
Dieselmotoren er snill på forbruket og jobber bra sammen med automatkassen. Det offisielle tallet for blandet kjøring ligger på 0,60 liter/mil. På langkjøring er det slett ikke umulig å komme ned mot halvliteren. CO2-utslipp på 159 gram/km er bra, særlig tatt i betraktning at bilen har automatgir.
Så var det prisen. Billigste V50 får du for 270 900 kroner. Med denne dieselmotoren starter den på 354 900. I tillegg har testbilen utstyr for 57 600 kr. Av dette utgjør automat 20 000 kr og R-pakken 24 500 kr. Sluttsummen ender på solide 412 500 kroner - uten at bilen kan karakteriseres som noen utstyrsbombe. Da har den dessverre priset seg litt ut; du skal tenke deg godt om før du bruker så mye penger på en V50.
V50 begynner å trekke på årene, og denne faceliften klarer ikke helt å kamuflere det. Markedsmessig har bilen en litt uklar posisjon, et sted mellom premium- og folkemerkene. Det er helt klart en fordel å være litt Volvo-fan i utgangspunktet når du vurderer denne.
Styrken er solid Volvo-følelse, stilrent interiør (i alle fall i de påkostete utgavene), sikkerhet og fin dieselmotor. Til gjengjeld må du leve med litt beskjedne plassforhold, lite fleksible interiørløsninger og en del motorstøy.
Du vil ha Volvo stasjonsvogn, men trenger ikke noen plassmester.
Du trenger mest mulig plass til unger og bikkje og bagasje.
Hvis du har pengene, er 2-liters dieselen i vår testbil en super motor. Du kan imidlertid spare over 40 000 kroner på å velge 1,6-liter i stedet. Da må du nøye deg med 109 hk, men det duger hvis du ikke har altfor store ambisjoner om overskudd og moro. Et utpreget fornuftsvalg som starter på 283 900 kroner.
Volvo har et ganske enkelt system for utstyrspakkene. Første skritt opp er Kinetic som koster 15 000 kroner og blant annet inkluderer automatisk klimaanlegg, cruise control, alufelger og skinntrukket multifunksjonsratt. Momentum koster ytterligere 15 000 kroner og gir deg blant annet bi-xenon, ryggesensor, alarm, regnsensor og vannavstøtende sideruter. Og helt øverst (for 15 000 kroner til) får du Summum med 17-tommers alufelger, skinnseter og el-justerbart førersete med minne - for å nevne noe.
På siden av dette kan du velge R-design-pakken i kombinasjon med Kinetic og Momentum. Denne koster 24 500 kroner og inkluderer fullt stylingkit, 17-tommers alufelger, sportsseter i mykt skinn, instrumenter med blå bakgrunn og sportsratt med alu-innlegg og emblem.
Vår anbefaling? R-pakken, aller helst i kombinasjon med Momentum. Da får du også viktig utstyr som bi-xenon, alarm og ryggesensor. Det at V50 begynner å trekke på årene, vil spille inn på verditapet framover. Det vil derfor være viktig å ha en bil som skiller seg litt ut den dagen du skal selge.
