For noen år siden sendte en kamerat meg en liten notis på mail, klippet ut fra en skotsk avis, scannet inn og sikkert sendt ut på en skikkelig mail-rundgang.

Det handlet om en kar i 40-årene som hadde vært ute på byen i Glasgow. Hvis du noen gang har vært i Glasgow, vet du at det er en by som absolutt har sine røffe deler. Men i alle fall: Han hadde vært ute og drukket med kompisene sine. Nå skulle han hjem og køye, men først skulle det være nattmat: Fish & chips, selvfølgelig.

 

Viftet med kniv

Glad og fornøyd kom han ut fra chipshopen med et avispapir fullt av alt annet enn helsekost. Men han kom ikke langt før han plutselig merket noen bak seg – samtidig som en ung gutt tok et skritt ut fra et mørkt smug og truende viftet med en diger kniv. "Gi oss lommeboka di!", var den klare beskjeden.

Ti sekunder etterpå lå den ene av guttene bevisstløs på bakken – den andre krøket seg sammen med brudd i hånda og i ribbeina. Og vår mann – han sto der fortsatt med fish & chipsen i den ene hånda, det holdt med én hånd for å sette to ut av spill.

De kunne nemlig ikke valgt stort verre offer. Det viste seg av han var SAS-soldat (den britiske elitestyrken) som var hjemme på helgetur. Og han hadde definitivt vært utfor verre trusler enn disse to.

 

Utseendet bedrar

Hvor jeg vil med denne historien? Jo, at utseendet virkelig kan bedra noen ganger. En lett bedugget 40-åring med usunn nattmat i hånda kan vise seg å være alt annet et harmløst offer. Og det samme kan virkelig gjelde biler noen ganger. Det sitter jeg og tenker noen minutter etter at jeg har hentet nye Nissan Juke hos importøren.

Egentlig var det kollega Benny som skulle teste den. Men så snudde vi litt på planene og jeg henter bilen uten å ha peiling på hva slags Juke-versjon dette er. Det vil si, jeg merker jo at den ikke kan ha dieselmotor når jeg starter opp, for her er det bensinstille.

Faktisk litt spesielt i seg selv, for "alle" bilene i denne klassen har jo dieselmotor. Jeg tenker først at dette er vel en ganske prisgunstig, men trøtt 1,6-liter eller noe sånt og bestemmer meg for det vil holde å sjekke det når jeg er tilbake på kontoret.

 

190 hestekrefter

Og det er når jeg gir full gass i akselerasjonsfeltet inn på motorveien at jeg får skikkelig bakoversveis. Hva i alle dager er dette?

Den lille Nissanen går som et uvær! Bilene i denne klassen er vanligvis veldig nøkternt motorisert og de er i alle fall ikke spesielt morsomme å kjøre. Her er det både masse krefter og styring med skikkelig innlevelse. Kan jeg ha fått feil bil?

Dette må finnes ut av. Jeg svinger av på første bensinstasjon og åpner pressemappa i passasjersetet. Nei, da. Dette er ikke en helt vanlig Juke. Dette er en Nissan Juke 1,6 DIG-T 2WD 6MT (og nå kommer det interessante) – med 190 hestekrefter!

 

Nesten som SsangYong

Jepp, Nissan har ikke bare laget en bil som ikke ser ut som noe annet på markedet. De har også laget en versjon som er temmelig sinnssvak – og som er en av de beste kandidatene til betegnelsen "ulv i fåreklær" jeg har vært borti på veldig lenge.

Turen videre går med såkalt "behersket gassfot", men jeg må virkelig konse på å ta det rolig, dette er morsomme saker!

Når du ser bildene av denne bilen, skjønner du at Nissan har bestemt seg for å lage en bil ingen skal kunne være likegyldige til. Jo, den ligner ganske mye på Micra (som i seg selv er et veldig karakteristisk design), men her er det tatt mye lenger, på en måte nesten bare SsangYong kunne vært troende til å gjøre.

Her er en annen sær Nissan – SUV-cabrioleten Murano!

 

Vekker oppsikt

Det er alt annet enn lekkert og harmonisk, og personlig sliter jeg hardt med å like det. Men mange synes det er tøft og det er i alle fall lenge siden jeg har hatt en testbil som har vakt så mye oppsikt. På vei hjem fra en sen handletur oppdager jeg plutselig et par i 40-årene som står bak bilen på parkeringsplassen og lyser på den med mobiltelefonen for å se hva den heter "Jeg tror det står J U K E". hører jeg mannen si før de later som ingen ting og skynder seg av gårde når de får se meg.

Og de var absolutt ikke de eneste. Her får du oppmerksomhet, enten du liker det eller ikke.

Slik sett vil de aller fleste Juke som skal rulle på norske veier ha et indre som overhodet ikke står i forhold til det ytre. Her blir det nok 1,5-liters dieselmotor for alle penga. Og det er langt derfra til kruttønna jeg kjører nå.

De 190 hestekreftene jobber og maler. Gassen i bånn gir skikkelig reaksjon nesten uansett hastighet. Det føles litt som å kjøre en sterk dieselmotor, bortsett fra at denne bare fortsetter og fortsetter når dieselmotoren gir seg og tigger etter et nytt gir. 0–100 km/t er oppgitt til åtte sekunder blank, det føles faktisk kjappere.

 

GTI-følelse

Det mest imponerende er likevel at Nissan har gitt bilen kjøreegenskaper som virkelig matcher motoren. Tung og god styrefølelse, et understell som er stramt og kontant uten å bli stivt (det bare smeller litt mye over mindre ujevnheter) – alt dette gjør at svingete småveier blir utrolig morsomme i denne Juken.

4.13 meter lang er den akkurat så liten at den gir klassisk GTI-følelse. Du føler at bilen nesten er en del av deg når du kjører aktivt, det eneste som trekker ned litt er en høy sittestilling. Det er nå en gang mye av poenget med biler som dette – men i denne Juke-utgaven bryter det litt med resten.

For egentlig er jo dette en liten SUV/crossover. En biltype som her hjemme i hovedsak velges av folk godt oppe i årene, som ikke trenger å ha med seg så mye lenger og som liker å sitte litt høyt. Alt dette får de i Juke. Det vil si: De sitter høyt og de har absolutt ikke mye plass til bagasje. To voksne sitter helt greit i baksetet, men bagasjerommet er bitte lite. 251 liter hvis du velger tohjulstrekk, med 4x4 synker det til 207 liter.

Det betyr at familier kan glemme Juke. Men som en morsom bil nummer to, duger den for de aller fleste.

Mini-SUV-en er en prisbombe – men ikke helt som du tror:

 

Kostbar moro

Interiøret for øvrig er et ganske hyggelig sted å være. Nissan har forsøkt å videreføre det utvendige designet, men liksom ikke tatt den helt ut.

Den runde og svulmende midtkonsollen i bilens farge gir særpreg, men det er også litt mye billigplast og små knotter her og der. Pluss for veldig gode seter i denne utstyrsversjonen. De er både store og komfortable.

Følelsen av å sitte i en påkostet bil blir også understreket av god støydemping. Her er det mange konkurrenter som kan gå rett i skammekroken til sammenligning.

Men – og selvfølgelig er det et men. Denne moroa koster. Nærmere bestemt 347 000 kroner, som er testbilens pris, med ekstrautstyr og metallic. Vil du ha den med automat, er vi helt oppe i 389 0000 kroner. Da har vi kommet et langt stykke opp fra innstegsprisen på hyggelige 227 000 kroner. Og fortsatt har den altså "bare" tohjulstrekk.

 

Bruktkupp

Da er det selvfølgelig mange konkurrenter som er både smartere og helt sikkert "bedre" kjøp. Men like mye moro? Nei, det skal holde veldig hardt.

Det er grunn til å regne med at akkurat denne utgaven kommer til å få et stygt verditap. Derfor kan den komme til å være et supert bruktbilkjøp etter hvert. Så enten du er skotsk elitesoldat eller bare en helt vanlig nordmann som har lyst på en bil som ikke helt er det den ser ut som: Her er det bare å følge med på bruktmarkedet om noen år!

Se – her driver Nissan gjøn med Toyota

PS: Vi kommer tilbake med test av mer standard Juke etter hvert. Det er selvfølgelig den alle de fornuftige kommer til å kjøpe.