Det var ikke akkurat små sko (eller kanskje hjulspor er mer riktig?) 850 skulle fylle da den ble lansert i 1992. Den suksessrike 240-serien hadde hengt med siden 1974. Og tar med vi med 140-serien, må vi gå helt tilbake til 1966. Over 25 år med sedan og herregårdsvogn, fokus på sikkerhet og bunnsolide, svenske verdier. Sånt kaster man ikke bare ut av vinduet, og Volvo hadde forberedt seg godt.
Internt var det store diskusjoner om tradisjonen med bakhjulstrekk skulle fortsette. Men forhjulstrekktilhengerne gikk til slutt av med seieren. Symbolverdien på dette var stor. Det var ingen som helst tvil om at 850 var en helt ny bil da den kom. Og det trengte Volvo. Alle sine styrker til tross: 240 føltes veldig gammelmodig mot slutten.
850 var også et friskt designpust. Veldig firkantet, men hypermoderne når du så den side-om-side med 240. Plassutnyttelsen var også en revolusjon. Sedanen var nesten oppsiktsvekkende rommelig, og stasjonsvogna fulgte opp gode merketradisjoner.
Volvo la alt de hadde av utviklingsressurser i dette prosjektet. Svært avanserte sikkerhetssystemer, femsylindrete motorer og mye eksklusivt ekstrautstyr som var med på å løfte bilen opp blant statusmerkene.
850 har vist seg å være en slitesterk bil. Du kan finne eksemplarer med flere hundre tusen kilometer på telleren som fortsatt har mye igjen å gi. Stasjonsvogna er en kjær venn for familier som trenger plass og prioriterer sikkerhet, men ikke har mulighet til å bruke veldig mye penger på bil.
De eldste eksemplarene får du rimelig
Stor, trygg og komfortabel
Mange mangler klimaanlegg, her kan du prute!
Tørste motorer
En godt utstyrt stasjonsvogn med 2,5-liters bensinmotor på 170 hk, gjerne med automatgir. Så ny som mulig. Og aller helst med klimaanlegg. Få ble solgt med det nye, men mange har ettermontert.
4-dørs 850 med minste motor på 126 hk og uten støtfangere osv. lakkert i bilens farge.