Mini er definitivt de som har lyktes klart best med sin retrobil. Langt bedre enn både VW Beetle og Chrysler PT-Cruiser. Selv om Fiat 500 har vært en suksess – så kan heller ikke denne måle seg med Mini.
Nå er fjerde utgave her. Fra før har vi den vanlige Minien – som kalles Hatch, vi har Mini Cabriolet, og vi har den litt større, tredørs stasjonsvognvarianten Clubman. Fjerdemann er Countryman - Minis første SUV/crossover.
Og nettopp tallet fire går igjen ofte når man snakker om nykommeren. Foruten å være den fjerde modellvarianten, så er det også tidenes første firedørs Mini, det er første Mini med lengde på over fire meter og det er den første med firehjulstrekk!
Vår testbil – en Cooper D – har imidlertid forhjulstrekk. Og det er denne utgaven som ligger an til å bli volummodellen her hjemme.
Les testen på Countryman med firehjulstrekk - klikk her:
Prøv også:
Mitsubishi ASX:
Dette er det snusfornuftige alternativet, nettopp for deg som ikke vil ha unødvendig dilldall. Plassen er noe større enn i Mini-en, men verken interiør og kjøreegenskaper ikke er i nærheten av å være like morsomt. Som med Mini – får du også ASX med både tohjulstrekk og firehjulstrekk.
Les mer om ASX, her:
VW Polo Cross:
VW fikk litt tyn til å begynne med for sine ”offroadbiler” uten firehjulstrekk. Nå i ettertid ser vi at de nok en gang var tidlig ute med en ny trend! VW Polo er en kul liten sak når du må forsere hindringer som brustein og trikkeskinner på Frogner ... Finnes ikke som firehjulstrekker.
Finn ut mer om VW Polo Cross her:
Nissan Juke:
Som Mini har også Nissan Juke et mildt sagt særegent design. Dette er en kombinasjon av SUV og en sporty høyreist coupe (som BMW X6?) Den leveres med- og uten firehjulstrekk. Den har noe mindre baksete enn Mini Countryman og prisene starter på ca. 230 000 kroner.
Les også: Her er testen på Nissan Juke.
Les om Mini Cooper som bruktbil, her:
Den originale Minien er en svært morsom og underholdende bil å kjøre, akkurat som originalen fra 1958. Dette handler mye om presis styring, lav vekt og lavt tyngdepunkt.
Men du har ikke kjørt mange meterne i nye Countryman før du merker at den har vokst, både i lengde, høyde og vekt. Det er fortsatt en Mini – bevares, men kjøreegenskapene er ikke like ”skarpe” som i den vanlige Minien. Du sitter høyere, bilen har lengre fjæringsvei og den krenger mer. Det kan vel oppsummeres så enkelt at det er mer "masse" med et høyere tyngdepunkt som nå skal flyttes.
På grunn av den lengre akselavstanden, er komforten bedre og Countryman mer stabil ved høyere hastigheter. Langturer i motorveihastighet er ikke noe "stress"! Og – jo da, det er fortsatt morsomt når svingene kommer i en Mini Countryman. Styringen er passe lett og veldig presis og veigrepet er godt nok til å ha det moro bak rattet. Men hardcore gokartfølelsen har måttet vike til fordel for det mer praktiske.
Motoren i testbilen er en 1,6-liter diesel på 112 hk. Helt grei, men med litt mer motor hadde den blitt enda litt morsommere å kjøre!
Når det gjelder plassen derimot, så overrasker nykommeren. Her er det mye mer plass enn hva jeg hadde ventet! Førerplassen er ganske lik den vanlige Minien, men du sitter en del høyere. Bakseteplassen som i den vanlige bortimot er bare en vits, er nå plutselig helt akseptabel! Og det samme må sies om bagasjeplassen – i en bil som tross alt er bare fire meter lang. Men glem for all del ikke – det er fortsatt en liten bil vi snakker om ... Bagasjeplassen spenner fra 350 til 1170 liter og flekbiliteten er god.
Interiøret for øvrig minner mye om det du finner i de andre Mini-modellene. Kanskje ikke det mest ergonomiske, med sine mange og små brytere. Men lekent, friskt og annerledes er det. Gøy at noen tør å lage noe som ikke bare er fornuftig, men som skiller seg litt ut. Og som attpåtil får det til å se så kult ut! Kombinasjonen av retrolook og det moderne er Mini-designerne helt rå på!
Jeg har kanskje underveis gitt uttrykk for at motoren kunne vært morsommere i denne bilen. Men jeg mener allikevel at den er et fornuftig alternativ. 1,6-liter dieselen på 112 hk / 270 Nm er nøysom ved dieselfatet. Kun 0,44 l/mil er det den trenger ved blandet kjøring.
Dette resulterer igjen i lavt CO2-utslipp på 115 g/km – noe som igjen gjør at selv de norske avgiftene blir til å leve med. Og som gjør at bilen får en helt grei pris. 265 00 kr er grunnprisen på Cooper D-utgaven.
0–100 km/t går unna på 10,9 sekunder. Greit nok. Girkassa er 6-trinns, lettsjaltet og fin.
Du kan også få Countryman med en 90 hk dieselmotor og tre forskjellige bensinmotorer på 98, 122 og – hold deg fast – 184 hk i Cooper S!
Countryman har uten tvil blitt litt tøffere i trynet. Mer skarpskåren, rettere i linjene, betydelig høyere og brattere i fronten. Man ser at det er en annen type Mini – men allikevel – man er aldri i tvil om at dette er nettopp en Mini!
Kanskje er den litt tam bakfra? Taket har en litt hjelmaktig form som jeg er litt usikker på om jeg liker. Tenker da på ”nedtrekket” over ”ørene” (de bakre sidevinduene).
Ellers byr den på frisk og godt gjennomarbeidet Mini-design i kjent stil og tradisjon. Det mysser av små detaljer som gir assosiasjoner tilbake til storhetstiden for originalen på 1960-tallet, samt nye kule ting som hører det 20. århundret til.
Noe annet som er morsomt med Mini er at den så til de grader kan tilpasses individuelle behov og smak. Vær bare klar over at prisen på utstyr etc. koster mye penger.
Prisen på grunnmodellen av Countryman D er 265 800 kr. Slett ikke ille det. Men – det er et stort men. En Mini trenger litt utstyr for å bli morsom og annerledes, og som nevnt – her kan man fråtse.
Testbilen var ”godt” utstyrt, uten at man hadde gått helt bananas. Da er plutselig prislappen oppe i 379 590 kr. Chilipakken, glasstaket og Harman/Kardon-stereoen alene koster henholdsvis 23 900, 11 200 og 9750 kroner av de drøyt 100 000 tilleggsutstyrs-kronene.
Brukte Mini holder seg godt i pris, og velutstyrte biler er de som er mest lettsolgte. Men den som lesser med bilen med utstyr får neppe igjen pengene ved salg / innbytte. Så her gjelder det å tenke på hva som er smart å velge.
Den generelle kvaliteten på Mini har aldri vært dårlig (vi snakker ikke om 6-0 og 70-tallerne nå) og de feilene som har dukket opp har blitt luket bort underveis i produksjonen. Så dette er gode biler. Service på bil er ikke billig uansett, men her Mini er heller ikke her blant ”verstingene”, snarere tvert imot. Dette bør være en billig bil å eie.
Dieselforbruket er oppgitt til 0,44 l/mil ved blandet kjøring. På landeveien går den enda billigere. CO2-utslippet er nede i 115 g/km, og er helt klart godkjent det også.
Noen fullverdig familie stasjonsvogn er ikke dette. Men en kul og litt annerledes crossover eller kompakt SUV. En genial nummer to-bil for familien eller en trendy bil for par uten behov for kjempe bagasjeplass.
I kjent Mini-stil kan bilen skreddersys etter ditt ønske / behov. Det finnes massevis at tilbehør og utstyr du kan fråtse i. Også en rekke fargekombinasjoner, både når det gjelder eksteriør og interiør.
Og ikke minst: Dette er noe av det mest trendy du kan eie akkurat nå!
Du er opptatt av motor og trender, men vil ikke helt gi slipp på det praktiske ...
Du kan ikke fordra unødig dilldall, og vil ha mest mulig igjen for pengene.
Jeg er nesten fristet til å si det så enkelt som: Jo mer penger du kan legge i den – jo morsommere og finere blir den!
Med tanke på pris og gjensalg tror jeg at det er smart å gå for en litt velutstyrt Cooper med dieselmotor. Aller mest moro / tøffest blir det om du har penger nok til en Cooper S