Å følge opp en gammel suksess, kan være en skummel øvelse. Det er stor sjanse for å mislykkes. Vi har sette flere ikke fullt så vellykkede retrobiler – tenk bare på Chrysler PT Cruiser og VW New Beetle. Ingen av dem ble den suksessen produsentene hadde håpet på. Fiat har for så vidt hatt en grei start med sin retro-500, men om denne blir samme suksessen som Mini, gjenstår å se. Mini er alle fall godt i gang med andre generasjon av retroutgaven til Sir Alec Issigonis’ geniale bil, som vi så første gang i 1959.
Som nøktern motorjournalist burde jeg sikkert fortalt om altfor stiv fjæring, trangt baksete, upraktisk senterplassert speedometer og om brytere som kan være vanskelige å finne i mørket. Men det klarer jeg ikke. Isteden blir dette avsnittet en ren hyllest til denne fantastisk morsomme kjøremaskinen!
Bak rattet i Cooper S er det både 17. mai og julaften – hver gang! Veldig presis styring, herlig, stiv fjæring og svingegenskaper jeg nesten ikke tror jeg har opplevd maken til. Du gleder deg rett og slett til neste sving!
Cooper S gir deg kjøreglede i ordets rette forstand. En «Sport»-knapp gir deg enda bedre styre- og gassrespons når du virkelig har behov for horn i panna. Turbomotoren på 175 hk er både sterk og rask. Kombinasjonen motor/kjøreegenskaper/kjøreglede gjør at den loslitte klisjeen om gokartfølelse med rette kan brukes her. For nærmere gokart kommer du neppe i en normal bil!
Mini er utrolig stabil og fin å kjøre - selv om hastigheten er langt over tillatte norske fartsgrenser.
Aller best trives den imidlertid på svingete landeveier. Eksoslyden ut av de doble, krummede enderørene er en fryd. Du får ikke morsommere bil til 300 000 kr.
La oss kjapt gjøre unna det kjipe med Cooper S: Bagasje- og bakseteplass er elendig. Punktum. Så til det morsomme! Deilig, tykt skinntrukket ratt med «pupper», gode seter i behagelig mykt skinn, tøft og gjennomført design på alt fra brytere og instrumenter til dørtrekk. Plassen i forsetene er god, og jeg med mine 192 cm på strømpelesten har det svært bra bak rattet. Selv på lange turer vil du trives her.
Girspaken med den store girkula til 6-trinns kassa ligger godt i hånden, og den lille bilen er oversiktlig, samtidig som den er intim på en litt udefinerbar måte. Du går liksom i ett med bilen og føler en forventning – nesten på samme måte som en ivrig hund som er utålmodig etter å komme seg på tur.
Motoren er et smykke. Den stammer fra et samarbeid mellom BMW og PSA og er en 1,6-liter som har blitt utstyrt med turbolader og direkte bensininnsprøytning. Det gir deg 175 spreke og virile hestekrefter til rådighet, samt 260 Nm (med overboost). 0 til 100 km/t går unna på superkjappe 7,1 sekunder og toppfarten er 225 km/t. Den har bunndrag nok til kjappe forbikjøringer selv i sjettegir.
Bensinforbruket er samtidig behagelig lavt, med et snitt på 0,62 l/mil. Dette resulterer i et lavt CO2-utslipp: bare 164 g/km. Det er faktisk veldig bra for en bil med disse prestasjonene, og et kjempegodt eksempel på at en sprek og morsom bil ikke behøver å være noen miljøbombe! Sekstrinnskassa passer også motoren – og resten av bilen – som hånd i hanske.
Mini er en moderne designkreasjon. Formelementene med sirkler og ovaler går igjen overalt, både utvendig og innvendig. Som ihuga nostalgiker lar jeg meg imponere over måten de har tatt med seg designelementer og detaljer fra originalen. Likheten til den opprinnelige bilen fra 1959 er slående. Ny og gammel «look» er blandet i skjønn og ikke minst funksjonell forening.
Fargekombinasjonen på testbilen er også en innertier! Rød Mini med hvitt tak, fartsstriper og med sort skinninteriør, er helt riktig.
Også innvendig er den elegant og stilig, og ikke så utagerende som den første utgaven av retro-Mini, som hadde litt vel mye billig plast og temmelig grelle farger. Nå er den mer moden og avdempet. God materialkvalitet, pent innfelt matt børstet aluminium i det sorte dashbordet og høy finish. Det er imidlertid aldri tvil om at du sitter i en Mini. Tøffe bryterpaneler, lekkert design på alt fra seter til dørtrekk og dashbord, gir en klassisk, men samtidig tidsriktig instrumentering.
Et enkelt, men svært effektivt middel for å skape atomsfære, får du med «lyspakken». Den består blant annet av to bitte små lysdioder i taket som sender ut dust blått (el. oransje) lys som gir svakt gjenskinn i kromdekoren på håndbrekk, koppholdere og girspak. Samtidig har du dus belysning i døråpnere, B-stolpe og bak de innvendige dørhåndtakene. Lekkert, genialt og enkelt!
Vår testbil har en pris på 426 464 kr. Det er mye penger for en liten, upraktisk bil. Når det er sagt, vil en riktig utstyrt Cooper S holde seg godt i pris og være relativt populær som bruktbil. Når jeg bruker ordet «relativt», er det fordi dette er en nisjebil og kjøpegruppen tross alt vil være noe begrenset den dagen du skal selge. Men som sagt: Riktig utstyrt bil i rett fargekombinasjon finner nok fort en ny og entusiastisk eier.
Driftssikkerhet og kvalitet er svært god, og service- og vedlikeholdskostnader kommer ikke til å skremme Mini-eiere. Forsikringen er imidlertid i øvre enden av skalaen, da dette er det nærmeste du kommer en «gammeldags GTI-bil».
CO2- utslippet er bare på 164 g/km og drivstofforbruket oppgis til 0,62 l/mil ved blandet kjøring. Om du vil kjøre enda miljøvennligere, kan kanskje Mini Cooper D være et alternativ. Ikke like morsom, men den er en av de bilene med lavest CO2-utslipp på markedet!
Cooper S er en rask, morsom og spesiell bil som gir deg masse kjøreglede i en elegant og tøff innpakning. Miljøvennlig er den også. Den har imidlertid arvet et par dårlige egenskaper etter «bestefar»: Trangt baksete og dårlig bagasjeplass. Legger du baksetene ned, er det imidlertid en perfekt helgeturbil for to personer. Tilgangen på tilleggsutstyr er stor og du kan nærmest skreddersy din Mini akkurat slik du ønsker. Og da gjenstår det bare å by den opp til dans! For eksempel en heftig tango – hvis du tør!
Du helst skulle hatt Ferrari, men har ikke råd.
Du kjører jevnlig på tur til familiehytta med kona, alle fire barna, svigermor, onkel Kåre og den store bikkja di.