Det er jo slik at noen biler har man et litt mer anstrengt forhold til enn andre. Uten at det nødvendigvis finnes noen god grunn til det. Skoda Fabia er en slik bil for meg. For å forklare litt nærmere tenkte jeg at jeg skulle dele følgende ”solskinnshistorie” fra virkeligheten med dere:

Min bedre halvdel, Jorunn og jeg hadde ryddet bod og garasje. Resultatet var en stor haug søppel som skulle på fyllinga. Jorunn hadde den gang en BMW 1-serie med lite bagasjerom og uten hengerfeste. Jeg hadde Porsche 911 med enda mindre bagasjerom og selvfølgelig heller ikke hengerfeste.

Der sto vi og glodde på søppelhaugen. Inntil Jorunn fikk en idé: ”Kan vi ikke låne bilen til Inger – hun har jo både hengerfeste og tilhenger?”

Inger er både søt og sjarmerende hun – det er ikke det, men bilen hennes – den nektet jeg å kjøre. Noen prinsipper må da en voksen mann få ha? Og en velbrukt Skoda Fabia stasjonsvogn med både takstativ og tilhenger bak? Nei, vet du hva. Der er grensen passert for lengst. Jeg nektet plent, til Jorunns store fortvilelse ...

Det hele endte med at jeg kjøpte en Chevrolet Tahoe og fikk kjørt søpla bort til slutt.

Det er derfor med en viss skepsis og en god dose forutinntatthet jeg nærmer meg denne ukas testbil. En knallrød Skoda Fabia Monte Carlo. Oppgaven er å finne ut om den klarer å leve opp til Monte Carlo-navnet.

 

Hva er dette?

Det lurer jeg også litt på ... Det er nemlig aller første gang bak ratt og spaker på en Fabia for mitt vedkommende. Jeg vet at det er en ”oppjazzet” og sporty utgave av standard Skodaen, at den levers kun som 5-dørs, men ikke som stasjonsvogn.

Det sporty består av tykt skinnratt, aluminiumspedaler, girkule i skinn, samt sort tak, svarte 16-tommersfelger, helsvart grill, svarte kanalskjørt, spoiler leppe og skjørt bak – til og med hovedlampene er sorttonede. I tillegg har den fått et strammere understell.

Motoralternativene består av tre dieselvarianter fra 75 – 105 hk og tre bensinvarianter fra 70 -105 hk. Det tar altså ikke helt av effektmessig, men det gjør ikke prisene heller – 186 000 kroner er startprisen.

Testbilen har en 1,2 liters bensinmotor med turbo på 86 hk og prislappen står det 202 830 kroner.

 

Hvordan er den å kjøre?

Hovmod står for fall. Jeg liker nesten ikke innrømme det, men testbilens røde sportsseter er utrolig gode å sitte i. Faste i stoppen og med bra sidestøtte.

Styringen er veldig direkte og presis, den gir imponerende gode tilbakemeldinger om hva forhjulene holder på med. Understellet imponerer også. Det er godt avstemt og fjæringen er såpass fast at du kan stå på ganske godt i svingene samtidig som komforten er vel ivaretatt.

Motoren er ikke akkurat noen eksplosjon i effekt, men sammen med understellet og styringen duger den utrolig nok til at morofaktoren er påtakelig og at smilet lokkes fram – i alle fall hvis du er litt aktiv med girstanga...

Det er nesten så jeg lurer på om jeg burde få tatt tempen på meg selv. Kan dette stemme? Er grunnen at mine forventninger var så utrolig lave – eller har de virkelig lagd en så god bil?

 

Hvordan er plassen?

Overraskende god! Setet er høyt slik at du får sittestilling nesten som i en SUV, det gjør at den innvendige plassen blir god. Det speiler også for baksetet, der voksne greit får plass.

Bagasjerommet tar 315 liter og også det er godkjent og langt større enn i for eksempel konsernbror VW Polo som tar 280 liter.

 

Finest uten på eller inni?

Jeg skamroser kanskje bilen på den del punkter, men når det kommer til utseende står jeg fast på gamle prinsipper. Fabia er ingen pen bil.

For meg blir den litt framtung i designet og litt for høy i taklinjen, men den innvendige plassen nyter godt av det. Rød/sort er utvilsomt den kuleste fargekombinasjonen.

Interiøret er svært enkelt, men ryddig og intuitivt og man har absolutt det man behøver. Det er befriende fritt for duppeditter man ikke behøver. Klarer du ikke å betjene en Fabia, så klarer du antakelig heller ikke å koke poteter heller – så enkelt er det.

Enkelheten til tross: Jeg mener finest innvendig – fordi jeg heller sitter der og kjører den – en å stå utenfor å se på den.

 

Går den bra?

Hva er å gå bra? 0–100 km/t på under 7 sekunder – eller under 5? Eller en toppfart på over 225 km/t? Eller minst 300 hk og firehjulstrekk?

I så fall går ikke denne bra.

Fakta er at jeg de siste par dagene før jeg skriver dette har fundert litt på hvordan jeg kan forsvare å si at en bil med en 1200 ccm motor på 86 hk / 160 Nm, og som gjør 0- 100 km/t på 11,7 sekunder faktisk går bra. Det høres jo for dumt ut – ikke sant?

Nei da – det er jo ikke slik at man står i fare for å svelge gebisset under akselerasjon akkurat. Men fakta er at den er både overraskende morsom og underholdende å kjøre. Den lille 1,2-litetern med turbo er en positiv overraskelse.

Girkassa har 5-tinn, og en halvlang girspak. Når du betjener den så føler du virkelig at du girer – litt Land Rover ligth følelse. Her flyttes tannhjul mens synkroniseringer jobber og utligner hastigheten på girdrevene. Helt udramatisk selvfølgelig, men det er litt kult og moro å gire på den måten.

Borbruket er oppgitt til 0,52 l/mil ved blandet kjøring.

 

...og hva er konklusjonen?

Dette er på mange måter back to basic. Befriende enkelt, ujålete og funksjonelt. Det koster faktisk ikke mer enn 200 000 kroner for en bil som byr på det lille ekstra – moro bak rattet – og samtidig er en helt strigth, velfungerende hverdagsbil som garantert ingen oppfatter som blærete og vulgær.

Skal jeg noen gang ha en Fabia blir det garantert en Monte Carlo. Den lever faktisk opp til det litt krevende navnet.

Men – nei. En brukt Fabia stasjonsvogn med skistativ og hengerfeste er fortsatt uaktuellt ... 

Pluss:

Fornuftig moro til lite penger

Minus:

Fortsatt lav status i morobil-segmentet